Gjestfrihet
(Utdrag fra kapittelet Gjestfrihet)
STILLFARENDE OG FREDSOMMELIGE SLITERE
De kjæreste minnene vi sitter igjen med fra Bessedør, knytter seg til de
stillfarende og fredsommelige sliterne som bodde her, men som nå er borte for
alltid. Men, hva var det da som var så enestående med disse menneskene? De
tok jo ikke ned verken måne eller stjerner! Nei, oldefar Mikkjel Kolbeinson
og bestefar Kristian Mikkelsen, og deres nærmeste etterkommere, vokste
opp i en tidsperiode som var sterkt preget av gudsfrykt og nøysomhet, med
stor respekt for foreldre og myndigheter. Det var en tid da husandakt var en
alminnelig skikk rundt om på gårdene, og gjestfriheten en selvfølgelighet.
Som skikk og bruk var før i tiden med å vise folk gjestfrihet, stod også
Bessedøren gjestfritt åpen for alle klasser av farende folk, fra den usleste
luffar til den største herrens tjener. Nils Nilsskog fra Brygfjelldalen var en
av de som av og til overnattet i sengstua i Bessedør. Han handlet varer fra
Stockholm som ble sendt til Rønes i Tängvassdalen. På turen fra Brygfjelldalen
til Rønes, overnattet han av og til i sengstua i Bessedør. Det var alltid godt å
kunne sette av seg latmannsbølæ i Bessedør, og det kostet ham ikke noe
å overnatte der. En gang hadde han kjøpt seg grammofon, og herligheten ble
behørig demonstrert da han var innom i Bessedør. Det var mange farende folk
som skulle ha både mat og losji hos oss, og da kom det godt med at vi hadde
nok med mat.
Gjestfriheten skyldtes dog ikke at folk var mer velstående enn folk er i dag.
Nei, tvert imot. I gamle dager fi kk alle sammen svette for det daglige brød.
Men hver gang det kom fremmede til gårds, fant de alltid fram det beste
som huset kunne by på, mat som vi nesten ikke hadde råd til å spise selv.
Framundfolkmat, som han bæssfar Kristian Mikkelsen og ho bæstæ Kristine
Ingebrigtsdatter sa.
Bilder fra boken
Bessedør 200 år
under Nord-Norges tak
(Klikk på et bilde for å se en større utgave.)